Hopp til innhold

Oslo Maraton – 10 for Grete

Etter å ha konferert med min PT fra i fjor, Per Gunnar Alfheim, så bestemte jeg meg for å guffe på et perseforsøk på 10K helga før Berlin Marathon. Timingen var bra (8 dager før) og jeg trengte også en skikkelig konkurranse, for å få en pekepinn på formen.

Siden" 10 for Grete" ikke var noe hovedmål for meg, så hadde jeg minimalt med nedtrapping inn mot løpet. Jeg var jo i en slags nedtrapping inn mot Berlin, så jeg ville ikke slippe opp altfor mye, for å miste helt formen til det som skulle skje en uke senere.
Det eneste hensynet jeg tok var å flytte intervalløkta på torsdag fra kveld til morgen, så jeg fikk noen flere timers hvile inn mot lørdagen.

Jeg tok flyet ned på formiddagen, og kom til sentrum akkurat tidsnok til å IKKE ta imot Eva i mål på maraton. Her snakker vi sekunders feilmargin bare! 🙁
Jeg gikk og hentet startnummeret, slo av en prat med kjente på Kondis-standen og ellers kjente jeg møtte ute i gatene.
Jeg fikk henge på hotellrommet sammen med Eva frem mot løpet mitt. Vi gikk ut en times tid før løpet mitt, og heiet av full hals på halvmaratoninnspurten. Det var mange kjente å heie på, så det var veldig gøy!

En halvtime før start kom jeg på at jeg kanskje burde begynne å tenke på mitt eget løp..! Så jeg sprang opp på hotellrommet til Eva, fikk vært på do og tatt på race outfit'n. Og da jeg hadde fått levert tilbake nøkkelkortet og kommet meg på rett siden av løypa var det jammen bare 10 min igjen til start. Oi!
Siden jeg er god på "dårlig oppvarming", så stresset jeg ikke med det. Jeg tok noen stigningsløp, litt løpsdrill og roet ned.
Men da var allerede startpulje 2 stappfull, og jeg måtte bane meg vei fra bakerst til fremst i pulja. Jeg hadde bestemt meg for å stå veldig langt frem, for å slippe å havne i køløping. Jeg møtte Turid på veien, vi ønsket hverandre lykke til og jeg banet meg vei videre fremover.
Jeg kom meg til 3-4 rad, og var fornøyd med det.

Og plutselig var vi igang! Tror egentlig ikke jeg rakk å tenke over at løpet snart var i gang før det faktis brakte løs.

Etter å ha hørt på podcasten til Breaking Marathon Limits med Jack Waitz og Sindre Buraas, om nettopp Oslo Maraton med løypetips, så var løpsplanen å holde igjen de første 4K, siden det var litt kupert og uryddig løype der (mange svinger, trikkeskinner og trange passasjer), altså løpe rundt 4.35min/km.
Deretter skulle jeg "gjøre løpet" mellom 4-9K, og ta igjen det tapte ift. et sub45-skjema.
Ved 9K visste jeg at det kom en stigning, og skulle være fornuftig å ha igjen litt til å klare å holde flyten der. De siste 4-500meterne pleier jeg alltid å ha litt ekstra å guffe på med, så det tar jeg bare på adrenalinet og endorfinkicket.

Men så feil kan en løpsplan (heldigvis!) være. Jeg åpnet i noe som føltes veldig kontrollert, og ikke merket jeg noe til noen bakker heller.
Det eneste som forstyrret og irriterte noe grenseløst var at jeg begynte å nå igjen folk fra pulje 1 allerede etter 500m. Det skal jo i teorien ikke være mulig, siden pulje 1 er for sub40, og pulje 2 er for 40-49min.
Så hvorfor tar jeg igjen en horde av folk som GÅR med "pulje 1" på startnummeret?!? Folk må slutte å melde seg opp i de fremste puljene, bare fordi de mener at de da skal løpe fortere, spesielt hvis de er av den kategorien som må GÅ etter noen hundre meter! Det er jo samme hvor man GÅR, man GÅR ikke fortere i pulje 1 enn i pulje 4, problemet er bare at når man GÅR i pulje 1 så kan det oppstå veldig mange farlige situasjoner når det kommer folk i 15km/t bakfra og skal passere vennegjenger som GÅR 3-4 stk i bredden, i en smal løype. Skjerp dere folkens! (Sånn, da var det sagt!)

Tilbake til mitt eget løp; de første kilometeren gikk unna på 4.10, 418, 4.25 og 4.18 - altså langt foran skjema. Og da Ingrid Kristiansen stod på 4K med sitt blide og spreke vesen, og heiet på meg og alle andre, da ble jeg så glad og inspirert at jeg bestemte meg for at i dag er det virkelig en GOD løpsdag!

De neste kilometerne fløy avgårde, og jeg kjente at jeg var langt unna noen syreterskel, jeg hadde full kontroll. Første 5K ble passert på 21.40, altså over et minutt foran planen. Og jeg var egentlig veldig glad for at jeg ga beng i planen tidlig, for disse beina hadde lyst til å løpe fort i dag!

Jeg kjente at det kom en slags stigning etter 9km, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Jeg så ikke veldig mye på klokka, men kom plutselig på at om jeg har passert 9K, så er det jo snart ferdig da..! Og jeg var jo full av krefter og energi!
Jeg startet en slags langspurt da det gjensto 500m, og koste meg med synet som møtte meg da jeg svingte inn i Rådhusgata. Det hang heiende folk over gjerdet langs hele oppløpssiden, og jeg hørte flere som ropte navnet mitt og heiet. Jeg løp forbi Eva, der jeg visste hun skulle stå og hun ropte ett eller annet i forbifarten, som jeg ikke fikk med meg - men artig læll!

Den blå matta inviterte til en skikkelig sluttspurt og følelsen av å fly over målstreken var fantastisk.
Jeg trengte ikke se på klokka en gang, jeg visste at dette var en solid PB på 10K. Den forrige var på 46 ett-eller-annet, og var 16mnd gammel.

Fornøyd etter målgang, flott medalje og herlig løp!

Jeg gikk inn i expo-teltet for å snakke med Marianne på Kondis-standen, og gikk etterhvert mot der Eva stod. Møtte flere kjentsfolk på veien bort, og jeg strålte virkelig av glede!
Eva kunne fortelle meg at tida ble 43.09, og jeg ble så glad og lettet! For en dag! Jeg ble nummer 48 av 2850 kvinner, og nummer 4 i klassen min - kun 1 sekund bak pallen. Men det gjorde meg ingenting, for jeg var så fornøyd med løpet!
5K-splittene ble 21.40 og 21.30, så det ga også en så god følelse at jeg kunne nesten ikke tro det. Tror jeg sjekket resultatet 14-15 ganger før jeg faktisk forstod at det var sant. DEILIG!

Flere jeg har snakket med i etterkant sier at det ble veldig varmt, men det merket jeg ikke så mye til. Kanskje tåler jeg varme litt bedre enn de fleste? Og kanskje var det vi på "10 for Grete" som fikk de beste arbeidsforholdene? Jeg tror iallfall at det var de på halvmaraton som fikk den varmeste opplevelsen. Så sånn sett er det greit å starte godt utpå ettermiddagen.

På flyet hjem, et par timer etter målgang lente jeg meg tilbake og var så fornøyd som det går an å bli over et løp. Jeg fikk en skikkelig god gjennomkjøring, i tillegg til å prøve ut alt jeg skal løpe med i Berlin (ny løpeshorts bl.a.). Jeg fikk en PB på 10K, uten å ta meg helt ut. Og jeg fikk en veldig god løpsopplevelse og en deilig bekreftelse på at formen er bra!

2 kommentarer til “Oslo Maraton – 10 for Grete

    1. solspringer

      Ja det var veldig godt for psyken å få inn denne før maraton. En skikkelig statusrapport.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.