Hopp til innhold

Denne folkefesten av en stafett er i gang igjen! I år går den fra Trondheim til Østersund.

Vi i Telenor klarte heller ikke i år å stille lag hele veien. Så vi tok light-versjonen og løp kun første dagen, i går. Vi tilbakela 103km sammen, fra Trondheim sentrum til Levanger sentrum.

Men det er like gøy å delta, selv om det bare ble et lite stykke. Selv hadde jeg en helt utrolig logistikkplan, som innebar å stå opp kl.5.45 og blant annet løpe to etapper (4km + 9km, pluss første etappe motsatt vei før start), kjøre fem forskjellige biler og overvære 8 av 13 vekslinger.

Det gjaldt også å holde tunga rett i munnen når to av damene på laget heter Eva, en heter Geir Magne, en heter Magnar, en heter Jan og en heter Jon...

Dessverre hadde jeg glemt å planlegge matinntak. Så da Kristian, Eva og jeg kjørte innom Burger King i Stjørdal i 14-tida på vei hjem, så var det dagens første matbit i skrotten! Jeg har nok et stort forbedringspotensiale der!
Da jeg ankom jobb litt over 15 var jeg helt ferdig! Jeg var svimmel, kvalm og varm. Jeg satt meg med beina høyt, mens jeg ventet på at festen skulle starte...

På sommerfesten (som forresten var knallbra!) ble det snakket mye om St. Olavsloppet. Og jeg vet at det nå finnes en serviett med mange signaturer (bindende påmeldinger!) til neste års stafett!
Da skal Telenor kjøre hardt og kjøre stil hele veien, fra Østersund til Trondheim (da snur retningen de to neste årene). Jeg gleder meg!

Jon, jeg og alle de andre på laget høstet heder og ære på Telenors sommerfest. Medaljer er jo også alltid gøy!

Fyttirakker'n! De 8 første kilometerne av årets Birkebeinerløp er nok det tøffeste jeg noensinne har gjort innen løping!
Det var forventet at det skulle være bløtt i marka, men at det skulle være så bløtt at jeg kavet med gjørme opp til knærne var jeg ikke helt forberedt på.

Løypa starter med 7-8km motbakke opp fra Birkebeinerstadion mot Sjøsetervegen. Og i mellom kneiker som er så bratte at man virkelig angrer på at man ikke trente mer i marka i forkant av løpet, så er det myrer så dype at mange (deriblant meg) gikk på trynet. Jeg feilberegna opptil flere ganger hvor dyp eller seig myra var, så da endte det med faceplant og gjørmebad tre ganger!
Siste gangen skyldtes det riktignok at jeg sparket inn i en stein, og landet ganske forkjært på skuldra. Da holdt jeg på å gi opp, tenkte at dette virkelig ikke var min dag, og vurderte å ligge der til vinteren kom...
Men med startnummer på magen så sitter det langt inne gi opp. Så da kavet jeg meg opp igjen, mens folk rundt spurte i forbifarten om det gikk bra. Hva om jeg hadde sagt "nei", hadde noen giddet å stoppe?

Etter motbakkepartiet og de verste myrene, kunne jeg endelig gjøre mer av det jeg kan, løpe uten å bruke hodet; bare sette en fot foran den andre uten å tenke på hvor. Innimellom er det selvfølgelig partier hvor jeg må styre unna de verste dammene, røtter og steiner. Men stort sett er det bare å gi gass fra 10km og inn.
Jeg glemmer visst også fra år til år at det også er noen små kneiker som skal forseres, som også suger krefter. Men jeg kjenner at løpsformen er god nå, og jeg henter meg inn umiddelbart på toppen av kneikene, og kan gasse på igjen.

På forhånd hadde jeg uttalt at jeg gikk for pers, altså bedre enn fjorårets 1.46.18. Men det skjønte jeg tidlig ville blir altfor hardt, siden det var så mye mer krevende forhold på første halvdelen i år. I fjor var det knusktørt, og jeg kom tørrskodd i mål. Mens i år var jeg klissvåt på beina allerede etter 100m, siden starten gikk igjennom et vått gressparti.

De siste 10km bare fløy avgårde, jeg ELSKER dette partiet! Det er bare å kjøre på, løpe forbi alle de som har løpt på seg syre, eller slurvet på drikkestasjonene og er på vei til å bli dehydrert eller overopphetet.

Pappa sto og heiet et par hundre meter før mål. Jeg ropte "det går dårlig!" og siktet til at det ikke ble noen pers i år. Men han ropte tilbake "nei dette er veldig bra".

Etter målgang var jeg egentlig ikke sliten i beina eller "kondisen". Men jeg var sliten i hodet, da det er så uvant for meg å måtte tenke etter hvor jeg setter foten, løfte dem høyt og hele tiden være på vakt. Jeg virret litt rundt, stilte meg opp i kø for å spyle av meg gjørma som jeg hadde inni ørene, øynene, mellom fingrene, oppover hele magen, og på beina. Skoene var så gjørmete at de så jeg ikke en gang. Men køen for så lang (det vil si det var kø), og de som kjenner meg vet at jeg ikke takler å stå i kø. Så jeg droppa det.

Utenfor Håkons Hall, med den mikroskopiske deltakerpin’n.

Mange har snakket om varmen, at 26-27grader var i varmeste laget. Flere løpere kollapset, spesielt rundt 18km.
For min egen del var jeg ikke plaget med varmen. Jeg er godt vant til å løpe i varmen (etter to varme maraton i Rotterdam og København, og også en del godvær i Trøndelag denne våren) og drikker stort sett aldri under trening. Under løpskonkurranser hopper jeg aldri over drikkestasjoner, selv om det er bare er en liten slurk jeg drikker, så er den så viktig!

Etter å ha fått den bittelille deltakerpin'n (skulle gjerne sett at det var en stor medalje med større skryteverdi!), møtte jeg pappa på utsiden av målområdet. Jeg hentet ut bagasjen med mobilen for å ta obligatoriske skrytebilder. Da hadde det tikket inn melding fra arrangøren med gratulasjon for gjennomført Birken med sluttid 1.46.30. Hæ?!? 1.46.30? Kun 12 sekunder svakere enn i fjor? Og det med mildt sagt mye mer krevende forhold, og ikke mindre enn tre trynings i år? Wow, da ble jeg veldig positivt overrasket, men også litt ergelig over de tre faceplant'ene. Uten dem hadde jeg lett klart ny PB. Det var jo mange som holdt seg på beina hele veien. Jaja, jeg får bare ha litt å gå på til neste gang da...

Jeg har absolutt et forbedringpotensiale når det gjelder oppladningen dagen før. Jeg hadde tatt på meg å stå på stand for Kondis på sportsmessa i Håkons hall. Så jeg ankom Lillehammer med nattoget kl.4.20 på fredagsmorgen, uten søvn på toget. Det ble 2-3t søvn på hotellet, før jeg tok meg en kort løpetur etter frokost.
På fredagen endte jeg opp med over 26.000 skritt, 4 turer opp og ned fra Lillehammer sentrum og opp til Håkons Hall og var derfor helt utslitt da jeg gikk og la meg kl.22. Ikke akkurat den beste oppladninga.

Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med årets Birkebeinerløp. Arrangementet er fantastisk bra, godt organisert og det er alltid kjekt å være på gamle kjente trakter.

Skovalg: Altra Superior 3.5