Hopp til innhold

Jeg våknet nøyaktig 2min før alarmen skulle vekke meg. Perfekt!
På med joggebukse og T-skjorte, ned og spise frokost.
På vei ut fra frokosten sjekket jeg været, grått og overskyet, litt kjølig, vått på asfalten, men oppholdsvær. Perfekt!

Tilbake på rommet fant jeg frem løpeantrekket, skoene og pakket skiftetøyposen. Jeg forberedte meg på å vente en god stund på at Kristian skulle komme i mål. Han startet nesten en halvtime etter meg, og hadde også en planlagt sluttid som var et godt stykke bak meg. Så da var det bare å ta med seg den langermede Swix'n og alt annet av varmt og langt.
Jeg hadde med meg to par løpesko, så de jeg ikke løp maraton med kunne jeg jo ta med som skiftesko. Perfekt!

Race outfit! Trimtex singlet, Nike kort løpetights (med plass til to gels i lomma på ryggen), Karhu sokker, Casall sports-BH, H&M truse og Nike Vaporfly 4% Flyknit med tidtakerchip.

Kl.8.00 trasket vi bortover mot S-bahn'en, og tok den de 4 holdeplassene bort til Hauptbahnhof, sammen med 46.000 andre mennesker i samme ærend. Det var løpeshortser, løpetrøyer i skrikende farger og løpejakker fra forskjellige maraton rundt om i hele verden så langt øyet kunne se. Her trengte man ikke å vite veien, det var bare å plassere seg i midten av saueflokken, og gå med røkla. Perfekt!

De blå merkestripene. Er det tilfeldig at det er 3 striper og at Adidas er leverandør av de offisielle maratonklærne i Berlin Maraton..?

Etter å ha gitt fra oss skiftetøyposen, skilte Kristian og jeg lag, da vi skulle i forskjellig startwave. Det siste jeg sa til han var "husk at du er god på å ha det vondt!", og det siste han sa til meg var "Finish strong!", mens han pekte på tatoveringen på min høyre underarm. Så, da var word of the day avsagt, og det var bare å adlyde!
Det å avslutte sterkt var noe jeg hadde bestemt meg for på forhånd. Denne dagen skulle jeg ha negativ split, og rett og slett ikke falle for fristelsen å gjøre noe silly walk eller pity trasking på slutten. Så "Finish strong" passet utmerket i dag. Perfekt!

Vi har ankommet startområdet, med Riksdagsbygningen i bakgrunnen.

Etter å ha tatt en kvalifisert Sol-sniking i dokøen, hadde jeg klart å brøyte meg vei inn i den overbefolkede startpulje E. Jeg trodde jeg hadde gått feil, da jeg så på startnumrene til omtrent alle rundt meg at de tilhørte startpulje F, men nei - jeg sto korrekt og de hadde sneket seg for langt frem. Men jeg ble bare stående, og stresset ikke mer med det. Jeg så fartsholderne på 3.30 seg fremover og langt fra meg, til jeg mistet dem av syne. Men jeg tenkte jeg kunne heller løpe inn forspranget, og dermed ha litt å gå på sub3.30 om jeg valgte å slå følge med dem senere. Perfekt!

Etter å ha sendt avgårde eliten og de første puljene i startwave 1 var det altså min tur. Og jeg var skremmende rolig ved start. Startskuddet gikk, og som i de fleste store løp, så skjedde det absolutt ingenting, skikkelig antiklimaks! Det gikk nesten et halv minutt før vi etterhvert begynte å gå fremover, og under startseglet hadde jeg akkurat fått opp farten til lett jogg, idet jeg startet klokka. Og omtrent samtidig begynte det å regne, og jeg tenkte at i dag skal jeg gjøre dårlige nyheter til gode nyheter, så dette regnet betød bare lykke! Perfekt!

Jeg hadde bestemt meg for å være en sånn kjedelig løper. En sånn løper som verken svarer på high fives, som ikke hoier og gjør sprell foran kamera, verken for arrangørenes kamera eller vanlige heiafolk sine kamera. Jeg skulle prate minimalt med andre løpere og rett og slett bare løpe. Jeg holdt meg stort sett i midten av de brede gatene, og løp så jevnt som mulig. Ingen byks for å komme å forbi folk, bare være tålmodig og vente på at det åpnet seg ei luke, og prøve å gjøre ting så "smooth" som mulig.
De første kilometerne føk forbi, og jeg kjente på beina at jeg virkelig hadde dagen! Ingenting nevneverdig skjedde de første 20km, de gikk oppskriftsmessig på (5K): 24.55, 24.47, 24.34, 24.38. Halvmaraton ble passert på 1.44.14, 30sek foran sub3.30 skjema. Perfekt!

Men på 27-28km kjente jeg at jeg måtte jobbe litt ekstra for å holde kilometertidene under 5.00min/km. Jeg hadde med meg ordene fra fjorårets PT Alfheim, at "alt frem til 30km er transport og skal føles lett". Så da syntes jeg det var for tidlig å kjenne at det begynte å koste. Jeg ble plutselig veldig sulten også. Jeg rev opp en Maurten gel, og tygde i meg halve (ja, den er så fast at den må tygges og tvinges ned). Jeg vet ikke om det var takket være Maurten eller placeboeffekten, men sulten ble borte og kilometertidene holdt seg fortsatt steady under 5.00, og 20-25km gikk på 24.42. I etterkant har jeg funnet ut at i akkurat dette partiet, 27-29 km, er det litt stigning i den ellers paddeflate løypa. Så det var nok grunnen til at det føltes litt tyngre.
For etter 30km så kom det kilometer på løpende bånd med tider på under 4.50min/km, og dagens raskeste 5K; 24.14. Jeg skjønte ingenting, annet enn at dette virkelig var dagen. Perfekt!

Som den tallnerden jeg er, så regnet og tenkte jeg på tall hele veien, Passeringstider, muligheter for sprekk men fortsatt klare sub3.30, sluttid hvisomatte dersomatte... Disse tankene snek seg nok inn, fordi jeg begynte nå å kjenne at det røynet på, og jeg er sikker på at det var fraværet av langturer de siste ukene som nå meldte seg. I tillegg var det nå sprutende regn, motvind fra alle kanter og kaldt.
Strekket 35-41km er seigt, kjedelig og utmattende. Det skjer liksom ingenting her, samtidig som været sikkert gjorde sitt til at det var en del færre tilskuere enn i fjor. Man løper bare laaaaangt bortover en bred flerfelts vei og venter på at 90-graderssvingen skal komme. Og det er ikke hvilken som helst sving, det er Svingen! Svingen som gir deg lovnaden om at du snart skal se Brandenburger Tor og få bekreftet at målet faktisk nærmer seg. Det føltes uuueeendelig langt! Lysten til å gå meldte seg flere ganger, men fanken heller! Finish strong! Og akkurat da jeg trodde jeg måtte gi opp kampen mot silly walk, så kom den etterlengtede Svingen! Perfekt!

Det røyner på, og regner på. Cirka 37km.

Etter å ha hatt en dipp frem mot 41km klarte jeg å mobilisere litt krefter til å holde samme fart inn mot mål. Jeg kunne ikke gjøre store fartsøkningen, da er jeg ganske sikker på at den murrende følelsen i høyre leggen hurtig hadde formert seg til en huggende krampe. Så jeg måtte bare holde den i sjakk ved å løpe kontrollert og jevnt.
Siste 5K gikk på 25.14, noe som forteller om en indre kamp, som jeg endelig VANT. Så mange ganger har jeg fått en veldig negativ opplevelse i maraton, siste 5-8km, men denne gangen klarte jeg å bite tenna sammen, og gjøre økningen i 5K-splittid minimal.

Vel over målmatta stoppet jeg klokka, men trengte ikke å se på den for å vite at sub3.30 var oppnådd. Jeg var så sliten at jeg nesten ikke klarte å se klart, men så glad, lettet og fornøyd at jeg måtte strekke armene i været, pekefingrene opp og "jaaaaaaa!". Offisiell tid ble 3.28.21 - nailed it! PERFEKT!

Fornøyd! Klissvåt, iskald og sliten. Men fornøyd!
Velkommen i samlinga mi!

Etter å ha hentet ut skiftetøyposen, skiftet jeg alle klærne, ja alle klærne, helt inn til netto’n! Det innebar å lirke av meg trusa i sittende stilling (ikke lett når klær og hud er klissvåte) og å få ei vilt fremmed dame til å holde opp plastduken som vi fikk etter målgang som skjermbrett, mens jeg vrengte av meg sports-BH og lirket på meg ei Swix-trøye. Men så hadde jeg jo selvfølgelig lagt igjen de ovennevnte ekstra løpeskoene på hotellrommet! Bannet både stille og høyt, mens jeg dro på meg Vaporfly’ene igjen. Og med sine dårlige egenskaper hva gjelder å stå imot fuktighet, var de jo selvfølgelig gjennomtrukket av vann. Tok nøyaktig 3 sekunder før de tørre sokkene var klissvåte. Perfekt... Memo to self det altså!

Enden på denne klissvåte solskinnshistorien er at jeg ved hjelp av telefonisk kontakt med Eva (siden trackingappen hadde gått helt i frø) fikk vite at Kristian overgikk alle spådommer og lå inn an til en sluttid på rundt 4.00, med et meget tynt treningsgrunnlag.
Da han endelig kom rekende til skiftesonen som ei våt, men lykkelig, kråke lo og gråt vi om hverandre! Pers og full klaff for begge! Perfekt!

Til slutt noen tørre tallfakta:
5K-splittider:
0-5: 24.55
5-10: 24.47
10-15: 24.34
15-20: 24.38
20-25: 24.43
25-30: 24.31
30-35: 24.14
35-40: 25.14
40-42.195: 10.48

1.halvmaraton: 1.44.14
2.halvmaraton: 1.44.08
Negativ split med 6 sekunder!
Snittfart 4.56min/km.

2

Etter å ha konferert med min PT fra i fjor, Per Gunnar Alfheim, så bestemte jeg meg for å guffe på et perseforsøk på 10K helga før Berlin Marathon. Timingen var bra (8 dager før) og jeg trengte også en skikkelig konkurranse, for å få en pekepinn på formen.

Siden" 10 for Grete" ikke var noe hovedmål for meg, så hadde jeg minimalt med nedtrapping inn mot løpet. Jeg var jo i en slags nedtrapping inn mot Berlin, så jeg ville ikke slippe opp altfor mye, for å miste helt formen til det som skulle skje en uke senere.
Det eneste hensynet jeg tok var å flytte intervalløkta på torsdag fra kveld til morgen, så jeg fikk noen flere timers hvile inn mot lørdagen.

Jeg tok flyet ned på formiddagen, og kom til sentrum akkurat tidsnok til å IKKE ta imot Eva i mål på maraton. Her snakker vi sekunders feilmargin bare! 🙁
Jeg gikk og hentet startnummeret, slo av en prat med kjente på Kondis-standen og ellers kjente jeg møtte ute i gatene.
Jeg fikk henge på hotellrommet sammen med Eva frem mot løpet mitt. Vi gikk ut en times tid før løpet mitt, og heiet av full hals på halvmaratoninnspurten. Det var mange kjente å heie på, så det var veldig gøy!

En halvtime før start kom jeg på at jeg kanskje burde begynne å tenke på mitt eget løp..! Så jeg sprang opp på hotellrommet til Eva, fikk vært på do og tatt på race outfit'n. Og da jeg hadde fått levert tilbake nøkkelkortet og kommet meg på rett siden av løypa var det jammen bare 10 min igjen til start. Oi!
Siden jeg er god på "dårlig oppvarming", så stresset jeg ikke med det. Jeg tok noen stigningsløp, litt løpsdrill og roet ned.
Men da var allerede startpulje 2 stappfull, og jeg måtte bane meg vei fra bakerst til fremst i pulja. Jeg hadde bestemt meg for å stå veldig langt frem, for å slippe å havne i køløping. Jeg møtte Turid på veien, vi ønsket hverandre lykke til og jeg banet meg vei videre fremover.
Jeg kom meg til 3-4 rad, og var fornøyd med det.

Og plutselig var vi igang! Tror egentlig ikke jeg rakk å tenke over at løpet snart var i gang før det faktis brakte løs.

Etter å ha hørt på podcasten til Breaking Marathon Limits med Jack Waitz og Sindre Buraas, om nettopp Oslo Maraton med løypetips, så var løpsplanen å holde igjen de første 4K, siden det var litt kupert og uryddig løype der (mange svinger, trikkeskinner og trange passasjer), altså løpe rundt 4.35min/km.
Deretter skulle jeg "gjøre løpet" mellom 4-9K, og ta igjen det tapte ift. et sub45-skjema.
Ved 9K visste jeg at det kom en stigning, og skulle være fornuftig å ha igjen litt til å klare å holde flyten der. De siste 4-500meterne pleier jeg alltid å ha litt ekstra å guffe på med, så det tar jeg bare på adrenalinet og endorfinkicket.

Men så feil kan en løpsplan (heldigvis!) være. Jeg åpnet i noe som føltes veldig kontrollert, og ikke merket jeg noe til noen bakker heller.
Det eneste som forstyrret og irriterte noe grenseløst var at jeg begynte å nå igjen folk fra pulje 1 allerede etter 500m. Det skal jo i teorien ikke være mulig, siden pulje 1 er for sub40, og pulje 2 er for 40-49min.
Så hvorfor tar jeg igjen en horde av folk som GÅR med "pulje 1" på startnummeret?!? Folk må slutte å melde seg opp i de fremste puljene, bare fordi de mener at de da skal løpe fortere, spesielt hvis de er av den kategorien som må GÅ etter noen hundre meter! Det er jo samme hvor man GÅR, man GÅR ikke fortere i pulje 1 enn i pulje 4, problemet er bare at når man GÅR i pulje 1 så kan det oppstå veldig mange farlige situasjoner når det kommer folk i 15km/t bakfra og skal passere vennegjenger som GÅR 3-4 stk i bredden, i en smal løype. Skjerp dere folkens! (Sånn, da var det sagt!)

Tilbake til mitt eget løp; de første kilometeren gikk unna på 4.10, 418, 4.25 og 4.18 - altså langt foran skjema. Og da Ingrid Kristiansen stod på 4K med sitt blide og spreke vesen, og heiet på meg og alle andre, da ble jeg så glad og inspirert at jeg bestemte meg for at i dag er det virkelig en GOD løpsdag!

De neste kilometerne fløy avgårde, og jeg kjente at jeg var langt unna noen syreterskel, jeg hadde full kontroll. Første 5K ble passert på 21.40, altså over et minutt foran planen. Og jeg var egentlig veldig glad for at jeg ga beng i planen tidlig, for disse beina hadde lyst til å løpe fort i dag!

Jeg kjente at det kom en slags stigning etter 9km, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Jeg så ikke veldig mye på klokka, men kom plutselig på at om jeg har passert 9K, så er det jo snart ferdig da..! Og jeg var jo full av krefter og energi!
Jeg startet en slags langspurt da det gjensto 500m, og koste meg med synet som møtte meg da jeg svingte inn i Rådhusgata. Det hang heiende folk over gjerdet langs hele oppløpssiden, og jeg hørte flere som ropte navnet mitt og heiet. Jeg løp forbi Eva, der jeg visste hun skulle stå og hun ropte ett eller annet i forbifarten, som jeg ikke fikk med meg - men artig læll!

Den blå matta inviterte til en skikkelig sluttspurt og følelsen av å fly over målstreken var fantastisk.
Jeg trengte ikke se på klokka en gang, jeg visste at dette var en solid PB på 10K. Den forrige var på 46 ett-eller-annet, og var 16mnd gammel.

Fornøyd etter målgang, flott medalje og herlig løp!

Jeg gikk inn i expo-teltet for å snakke med Marianne på Kondis-standen, og gikk etterhvert mot der Eva stod. Møtte flere kjentsfolk på veien bort, og jeg strålte virkelig av glede!
Eva kunne fortelle meg at tida ble 43.09, og jeg ble så glad og lettet! For en dag! Jeg ble nummer 48 av 2850 kvinner, og nummer 4 i klassen min - kun 1 sekund bak pallen. Men det gjorde meg ingenting, for jeg var så fornøyd med løpet!
5K-splittene ble 21.40 og 21.30, så det ga også en så god følelse at jeg kunne nesten ikke tro det. Tror jeg sjekket resultatet 14-15 ganger før jeg faktisk forstod at det var sant. DEILIG!

Flere jeg har snakket med i etterkant sier at det ble veldig varmt, men det merket jeg ikke så mye til. Kanskje tåler jeg varme litt bedre enn de fleste? Og kanskje var det vi på "10 for Grete" som fikk de beste arbeidsforholdene? Jeg tror iallfall at det var de på halvmaraton som fikk den varmeste opplevelsen. Så sånn sett er det greit å starte godt utpå ettermiddagen.

På flyet hjem, et par timer etter målgang lente jeg meg tilbake og var så fornøyd som det går an å bli over et løp. Jeg fikk en skikkelig god gjennomkjøring, i tillegg til å prøve ut alt jeg skal løpe med i Berlin (ny løpeshorts bl.a.). Jeg fikk en PB på 10K, uten å ta meg helt ut. Og jeg fikk en veldig god løpsopplevelse og en deilig bekreftelse på at formen er bra!

For en folkefest! Og for en fantastisk opplevelse!

Endelig var dagen her, og det var TJUKT med folk i byen! Det var løpetightser, løpetrøyer i alle mulige skrikende farger, det var en eim av tigerbalsam, nervøsitet og endorfiner!

Dagen startet tidlig, jeg ble kjørt til byen av mannen med bilen full av Kondisblader som skulle deles ut ved startnummerutdelinga. Jeg hadde fått noen flotte jenter til å dele ut disse, og møtte disse to blide jentene på torget.
Vi fikk rigget oss til, og bladene ble nesten revet ut av hendene på oss mens vi rigget. Gi folket Kondis!

Været var helt perfekt for løping, altså bittelitt kjølig, 14-15grader. Det var oppholdsvær og overskyet. Helt magisk!

Jeg møtte de andre ambassadørene til avtalt tid, og fikk tatt superfine bilder, på en morsom photoshoot. For en gjeng! Strutter av energi, løpeglede og goooode vibber! Digger dere alle sammen!

Foto: KTL


Etter å ha sett avgårde maraton-gjengen, stilte jeg på startstreken til 5K sammen med min flinke datter Aurora på snart 12 år og min gode kollega Zdravka. Sammen løp vi sammen med en horde andre, og Aurora imponerte stort! Hun løp hele veien, til tross for sting og slitne bein på slutten. Man kan vel ikke akkurat si at hun elsker å løpe, men hun var med - og jeg var så stolt at jeg nesten sprakk da hun løp i mål!

Så var det minstemann på 3 år sin tur. Du kan da skjønne at han skulle da også løpe maraton når både mamma, pappa og Aurora skulle gjøre det!
Og jeg var ikke noe mindre stolt da jeg løp minimaraton med han. Han stoppet, ropte "eeeeen toooo treeee!" og løp avgårde i voldsom fart. Det gjentok han sikkert 10 ganger rundt den 600m lange løypa.
Men da han kom til målstreken bråstoppet han og var tydelig misfornøyd. "Jeg vil jo løpe mer!" ropte han, før han bråsnudde og løp nesten hele løypa tilbake igjen. Haha!
Dette er en fyr som elsker å løpe! (Må bare fortelle at han, 3 år gammel, var med på friidrettsbanen, mest fordi storesøstrene skulle trene, men han ville også. Han løp 5 runder á 400m og var enda ikke sliten - og ble sur da vi skulle dra hjem. "Løpe mere!").
Men ja, tilbake til løpet. Jeg fikk han over målstreken til slutt, og han var så stolt og glad for å få medalje - og det var alle vi andre rundt også! Aurora, pappa-Kristian, min pappa ("Bestefar") og min bonussvigermor ("Bestemor") applauderte og gratulerte den lille løpedebutanten.

Så var det på tide med det neste høydepunktet, å få være fartsholder på halvmaraton for 2.00 i pulje 3.
Jeg må innrømme at jeg gruet meg, men på en helt annen måte enn om jeg skulle løpt kun for eget resultat.
Nå tenkte jeg på hvor ille det ville være å bomme, og gjøre at flere som hadde som mål å løpe halvmaraton ikke skulle greie det, fordi de hadde fulgt meg og at jeg hadde feilberegnet tiden.
Og siden det er noen nokså bratte kneiker underveis, så var jeg også litt usikker på hvordan jeg skulle legge opp løpet. Skulle jeg holde jevn fart hele veien, og dermed angripe bakkene nokså fort, for å la de som følger meg ta meg igjen etterpå, eller skulle jeg løpe en tanke fortere enn påkrevd gjennomsnittstid, for å ha litt å gå på til kneikene? Jeg gikk for det siste alternativet.

Jeg kontrollerte kilometertidene, og lå rundt 5.30min/km. For å løpe på under 2.00 må man ha en snittfart på 5.41min/km. Så med 5.30 ville jeg ha litt å gå på til de ovennevnte kneikene.

Til runding (halvveis) lå vi 30sek foran skjema, noe som må sies å være innertier. Problemet var da noen kom opp for å slå av en prat, så var det lett å miste fokus og beina løp av seg selv, fortere og fortere. Og ved flere anledning så jeg til min store forskrekkelse at pace'n lå på 5.10-5-20min/km. Da var det bare å sette på håndbrekket og håpe at ingen hadde falt av pga. den lille fartsøkningen.

Hele veien koste jeg meg, tok/ga high fives, vinket til publikum og prøvde også å holde stemningen oppe blant folkene rundt meg. Jeg hørte jo at flere og flere begynte å puste og måtte jobbe hardt, men jeg hadde så lyst til at alle som var med meg skulle klare å være med helt inn. Så jeg ropte ut meldinger til dem; hvor langt foran skjema vi lå, forberedte dem på bakkene, sa fra før drikkestasjonene og motiverte dem til å bite tennene sammen.

Jeg skjønte etterhvert at jeg lå et godt stykke foran skjema, kanskje litt for mye i etterpåklokskapens lys. Jeg klokket inn på 1.57-etter eller annet, og rakk nesten ikke komme over målstreken før folk strømmet til og takket for en god tur, drahjelp, motivasjon og nødvendig hjelp til å disponere seg inn til sub2.00. Det var så hyggelig at jeg ble helt rørt. Det var så morsomt og stort å vite at jeg hadde klart å hjelpe flere til å klare målet sitt: løpe halvmaraton på under 2 timer!

Her koser jeg meg, med en stor gruppe løpere rundt meg i et fantastisk arrangement på "hjemmebane". Foto: KTL

Så jeg har allerede meldt meg som fartsholder til neste år!

Og da jeg ble spurt om å være ambassadør for Trondheim Maraton også neste år trengte jeg ikke betenkningstid. JA, selvfølgelig!
Koden min er SHTM2020, som gir 100kr rabatt på startkontingenten. Bli med på denne fantastiske løpefesten!

Denne folkefesten av en stafett er i gang igjen! I år går den fra Trondheim til Østersund.

Vi i Telenor klarte heller ikke i år å stille lag hele veien. Så vi tok light-versjonen og løp kun første dagen, i går. Vi tilbakela 103km sammen, fra Trondheim sentrum til Levanger sentrum.

Men det er like gøy å delta, selv om det bare ble et lite stykke. Selv hadde jeg en helt utrolig logistikkplan, som innebar å stå opp kl.5.45 og blant annet løpe to etapper (4km + 9km, pluss første etappe motsatt vei før start), kjøre fem forskjellige biler og overvære 8 av 13 vekslinger.

Det gjaldt også å holde tunga rett i munnen når to av damene på laget heter Eva, en heter Geir Magne, en heter Magnar, en heter Jan og en heter Jon...

Dessverre hadde jeg glemt å planlegge matinntak. Så da Kristian, Eva og jeg kjørte innom Burger King i Stjørdal i 14-tida på vei hjem, så var det dagens første matbit i skrotten! Jeg har nok et stort forbedringspotensiale der!
Da jeg ankom jobb litt over 15 var jeg helt ferdig! Jeg var svimmel, kvalm og varm. Jeg satt meg med beina høyt, mens jeg ventet på at festen skulle starte...

På sommerfesten (som forresten var knallbra!) ble det snakket mye om St. Olavsloppet. Og jeg vet at det nå finnes en serviett med mange signaturer (bindende påmeldinger!) til neste års stafett!
Da skal Telenor kjøre hardt og kjøre stil hele veien, fra Østersund til Trondheim (da snur retningen de to neste årene). Jeg gleder meg!

Jon, jeg og alle de andre på laget høstet heder og ære på Telenors sommerfest. Medaljer er jo også alltid gøy!

Fyttirakker'n! De 8 første kilometerne av årets Birkebeinerløp er nok det tøffeste jeg noensinne har gjort innen løping!
Det var forventet at det skulle være bløtt i marka, men at det skulle være så bløtt at jeg kavet med gjørme opp til knærne var jeg ikke helt forberedt på.

Løypa starter med 7-8km motbakke opp fra Birkebeinerstadion mot Sjøsetervegen. Og i mellom kneiker som er så bratte at man virkelig angrer på at man ikke trente mer i marka i forkant av løpet, så er det myrer så dype at mange (deriblant meg) gikk på trynet. Jeg feilberegna opptil flere ganger hvor dyp eller seig myra var, så da endte det med faceplant og gjørmebad tre ganger!
Siste gangen skyldtes det riktignok at jeg sparket inn i en stein, og landet ganske forkjært på skuldra. Da holdt jeg på å gi opp, tenkte at dette virkelig ikke var min dag, og vurderte å ligge der til vinteren kom...
Men med startnummer på magen så sitter det langt inne gi opp. Så da kavet jeg meg opp igjen, mens folk rundt spurte i forbifarten om det gikk bra. Hva om jeg hadde sagt "nei", hadde noen giddet å stoppe?

Etter motbakkepartiet og de verste myrene, kunne jeg endelig gjøre mer av det jeg kan, løpe uten å bruke hodet; bare sette en fot foran den andre uten å tenke på hvor. Innimellom er det selvfølgelig partier hvor jeg må styre unna de verste dammene, røtter og steiner. Men stort sett er det bare å gi gass fra 10km og inn.
Jeg glemmer visst også fra år til år at det også er noen små kneiker som skal forseres, som også suger krefter. Men jeg kjenner at løpsformen er god nå, og jeg henter meg inn umiddelbart på toppen av kneikene, og kan gasse på igjen.

På forhånd hadde jeg uttalt at jeg gikk for pers, altså bedre enn fjorårets 1.46.18. Men det skjønte jeg tidlig ville blir altfor hardt, siden det var så mye mer krevende forhold på første halvdelen i år. I fjor var det knusktørt, og jeg kom tørrskodd i mål. Mens i år var jeg klissvåt på beina allerede etter 100m, siden starten gikk igjennom et vått gressparti.

De siste 10km bare fløy avgårde, jeg ELSKER dette partiet! Det er bare å kjøre på, løpe forbi alle de som har løpt på seg syre, eller slurvet på drikkestasjonene og er på vei til å bli dehydrert eller overopphetet.

Pappa sto og heiet et par hundre meter før mål. Jeg ropte "det går dårlig!" og siktet til at det ikke ble noen pers i år. Men han ropte tilbake "nei dette er veldig bra".

Etter målgang var jeg egentlig ikke sliten i beina eller "kondisen". Men jeg var sliten i hodet, da det er så uvant for meg å måtte tenke etter hvor jeg setter foten, løfte dem høyt og hele tiden være på vakt. Jeg virret litt rundt, stilte meg opp i kø for å spyle av meg gjørma som jeg hadde inni ørene, øynene, mellom fingrene, oppover hele magen, og på beina. Skoene var så gjørmete at de så jeg ikke en gang. Men køen for så lang (det vil si det var kø), og de som kjenner meg vet at jeg ikke takler å stå i kø. Så jeg droppa det.

Utenfor Håkons Hall, med den mikroskopiske deltakerpin’n.

Mange har snakket om varmen, at 26-27grader var i varmeste laget. Flere løpere kollapset, spesielt rundt 18km.
For min egen del var jeg ikke plaget med varmen. Jeg er godt vant til å løpe i varmen (etter to varme maraton i Rotterdam og København, og også en del godvær i Trøndelag denne våren) og drikker stort sett aldri under trening. Under løpskonkurranser hopper jeg aldri over drikkestasjoner, selv om det er bare er en liten slurk jeg drikker, så er den så viktig!

Etter å ha fått den bittelille deltakerpin'n (skulle gjerne sett at det var en stor medalje med større skryteverdi!), møtte jeg pappa på utsiden av målområdet. Jeg hentet ut bagasjen med mobilen for å ta obligatoriske skrytebilder. Da hadde det tikket inn melding fra arrangøren med gratulasjon for gjennomført Birken med sluttid 1.46.30. Hæ?!? 1.46.30? Kun 12 sekunder svakere enn i fjor? Og det med mildt sagt mye mer krevende forhold, og ikke mindre enn tre trynings i år? Wow, da ble jeg veldig positivt overrasket, men også litt ergelig over de tre faceplant'ene. Uten dem hadde jeg lett klart ny PB. Det var jo mange som holdt seg på beina hele veien. Jaja, jeg får bare ha litt å gå på til neste gang da...

Jeg har absolutt et forbedringpotensiale når det gjelder oppladningen dagen før. Jeg hadde tatt på meg å stå på stand for Kondis på sportsmessa i Håkons hall. Så jeg ankom Lillehammer med nattoget kl.4.20 på fredagsmorgen, uten søvn på toget. Det ble 2-3t søvn på hotellet, før jeg tok meg en kort løpetur etter frokost.
På fredagen endte jeg opp med over 26.000 skritt, 4 turer opp og ned fra Lillehammer sentrum og opp til Håkons Hall og var derfor helt utslitt da jeg gikk og la meg kl.22. Ikke akkurat den beste oppladninga.

Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med årets Birkebeinerløp. Arrangementet er fantastisk bra, godt organisert og det er alltid kjekt å være på gamle kjente trakter.

Skovalg: Altra Superior 3.5