Hopp til innhold

Dagen før dagen i Berlin

Typisk meg å sette ny pers i Berlin! I fjor forbedret jeg maratontiden min her med 27min, og klokket inn på overraskende 3.31.19. Hva kunne jeg klare med et år med god trening, nesten uten sykdom og skader?

Som kjent går jeg høyt ut, og hadde flagget sub3.30 i diverse sosiale media og sammenhenger, så det var noe "alle visste" at jeg hadde som mål. Desto større var fallgruva...
Men uansett hvordan jeg vred og vrengte på det, så kunne jeg ikke skjønne at det ikke skulle gå. Formen var da bedre i år enn i fjor? Noe forbedring måtte da komme av flere måneder med god trening?
Men så snek det seg likevel inn en usikkerhet, spesielt med tanke på mangelen av langturer siste 2-3 månedene. Da utgikk en del langturer ifm. ferie og bryllup (mitt eget). Så hva kom til å skje med beina og kroppen etter det kjente kritiske punktet 30 km?

Fredagen gikk med til reise, og vi var fremme på hotellet i 22-tiden. Kristian og jeg dro sammen med Sindre (fra jobben) og Lise-Lotte, og på flyplassen i Berlin møtte vi Sindres kompis Thomas.
Etter en kjapp tur på en lokal matvarebutikk for å fange litt å spise og drikke, så la vi oss og sov.

Lørdag, dagen før dagen. Om jeg ikke var spent og nervøs fra før, så kjente jeg det iallfall nå! Hva bør jeg spise? Hva bør jeg holde meg unna? Hvor mye/lite skal jeg bevege meg? Alt veies for og imot hvordan det kan påvirke morgendagens prestasjon.
En god frokost ble inntatt på hotellet, og så en lett løpetur med Kristian langs maratonløypa, der løypa runder 34km og utover og til Tiergarten og hjem.

En lokal dame insisterte på å ta bilde av oss da vi sto her og prøvde oss på selfie.
Disse rosa skoene (Nike Pegasus 36) må ikke forveksles med Vaprofly Next% nei!

Så var det tid for startnummerhenting på Tempelhof Flyplass (nedlagt). Og det er så schwææææært der! Vi sto i køøøø (alle som kjenner meg vet at jeg ikke er skapt for å stå i kø, så dette var virkelig en prøvelse for meg!). Men etter noe som føltes som 4-5 timer (altså 20min) fikk vi det viktige armbåndet på oss, og kunne strene innerst inn på flyplassen for å hente ut hvert vårt startnummer.
Siden det ikke var noe jeg egentlig trengte på expo'n, så travet vi lett igjennom den delen også. Og siden alt av matboder kun tok kontanter, og jeg (som vanlig) ikke hadde noe sånt, så ble det kort prosess ute på foodcourt'n også.
Jeg bare måtte en tur innom Nike sin truck og bare tilfeldigvis sjekke om de hadde Vaporfly Next% i min størrelse, i ROSA, bare sånn tilfelle jeg ble dyttet bort til kassen med et par under armen, og bankkortet mitt tilfeldigvis datt oppi kortterminalen og fingrene mine helt av seg selv bare slo inn koden, og jeg uten å vite det hadde kjøpt meg et par Vaporfly. Men det var dessverre ikke tid for så mange tilfeldigheter på en gang. Det stoppet allerede på størrelsen, den var ikke å oppdrive i min størrelse, eller et halvt opp eller ned. Så da dro jeg slukøret hjem (prøvde å skjule det da, for jeg hadde jo ikke sånn egentlig tenkt å kjøpe de. Neida. Joda. Ehm...).

Og bare for å gni det inn...det var reklame for rosa Vaporfly overalt ute i gatene! Og da mener jeg OVERALT! På lykestolper, busskur, store reklameskilt, på bussene, plakater på fasadene... Jada! I get it!

Ikke rart man blir hekta på rosa sko når de lyser opp på alle reklametavler i Berlin!

Etter pastabuffet på hotellet gjorde Kristian og jeg ett siste forsøk på å skaffe disse rosa fartsmonstrene av noen sko, men nei - alle var utsolgt i min størrelse.
Vel vel, da fikk jeg klare meg med Vaporfly 4%, og det er jo ikke akkurat sååå stort nederlag da. Den ene prosenten fikk jeg ta igjen på litt hevngjerrighet etter å ha innsett at det ikke ble roooosa sko på meg.

Men oppi dette jaget etter rosa sko så hadde jeg umerkelig fått roet maratonnervene litt. Så da jeg la meg på lørdagen hadde jeg faktisk glemt å finne frem løpsantrekk og sjekke at alt var med. Jaja, jeg hadde god tid på maratonmorgenen til å gjøre det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.