Hopp til innhold

Jeg har lenge tenkt at jeg trenger et par nye løpesko (det trenger man jo egentlig alltid!), for å ha flere par å variere i.
Derfor dro jeg på G-MAX og var veldig open minded. Så da selgeren plukket frem et par i sjokkrosa, falt jeg pladask, for ja - utseendet teller! Iallfall litt.
Selvfølgelig er det aller viktigst at de passer godt på foten, men det var asbolutt et argument på plussiden at de var mer rosa enn en markeringstusj!

Lady in pink!

I dag fikk de jomfruturen sin, på en times økt i fantastisk solskinn. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk mens jeg vandret rundt i huset, for å ta siste avsjekk. Skal jeg virkelig tørre å ha jomfruturen i disse på en kvalitetsøkt, og ikke bare vente til jeg skal ha en rolig restitusjonsøkt eller en anne svadaøkt?. De føltes noe stive, og var de et halvt nummer for store? Hælkappen var da veldig høy, kan det bli et problem?
Men så begynte tida å løpe fra meg (måtte rekke løpeturen før henting i barnehagen), så da var det bare å løpe fra all usikkerheten.

Jomfrutur i strålende solskinn!

Og all usikkerhet var borte etter bare 2-300m. Sålen var merkbart forskjellig fra mine trofaste langtur-venner Nike Zoom Fly. For disse føltes stivere, som tidligere registrert. Men det var ikke nødvendigvis negativt, som jeg fryktet. De ga en god respons, og ga god kontroll og balanse i steget.
Sålen føltes også mer buet, som gjør det lettere å rulle på foten og unngå et stemt isett.

Jeg likte også at disse skoene ikke hadde flyknit, for jeg må innrømme jeg er litt lei det.
På både mine Nike Zoom Fly og Nike Vaporfly 4% er det flyknit, og det er litt knotete å få på skoene, når man må "kle de på seg". De blir som en trang sokk man må dra på seg, og være ekstra påpasselig for å ikke få bretter og skrukker som potensielt kan gi gnagsår.
Så da var det godt å bare la foten gli enkelt ned i skoene, og snøre de igjen med de herlig rosa lissene.
Også strammingen var mer praktisk på Pegasus enn på flyknit-modellene. Her kan man dra i endene på lissene, og dermed stramme hele skoen, i motsetning til på flyknit hvor man må lirke lissene strammere steg for steg fra fremst på skoen til øverst.

Da jeg etter turen skulle ta skoene i nærmere betraktning, og ser det står "Nike Zoom Pegasus - Since 1983" på pløsen, var jeg helt solgt! Det er året hvor denne løpeglade jenta ble født - selvfølgelig!

1983 - året da mye bra ble til! 🙂

Konklusjonen på denne produkterfaringen er at denne skoen passer meg veldig bra. Jeg likte den buede sålen, materialet i overskoen, stabiliteten i sålen mot underlaget og ikke minst FARGEN!

Etter noen uker hvor hodet har vært fullt og kroppen har vært tom, så er jeg nå på vei tilbake i balanse.

Jeg har måttet ta en pause fra sosiale media, og virkelig ikke oppdatert på "hva som har skjedd" i det siste. Men det har vært veldig deilig!

Etter St. Olavsloppet har det ikke vært mange løpeøkter. Jeg har vært ei uke i Østersund som trener for et fotballag bestående av en fantastisk gjeng med herlige jenter og lagspillere.
Det ble en del tråkking på diverse fotballbaner, men jeg fikk da klemt inn ei intervalløkt i de svenske skoger, det var godt for sjela!

Denne uka har jeg gjennomført et 5K testløp på bane, for å få en pekepinn på hvor jeg ligger an. Jeg hadde håpet å bryte 21min-grensa, men klokket inn på 21.10. Uansett er jeg fornøyd med det, tatt i betraktning altfor lite trening i det siste.

I går gikk jeg til innkjøp av et par ny freshe løpesko - og jammen ble det fullklaff! Jeg skriver mer om dem i et eget innlegg.
Dette innlegget her var mest for å si at "joda, det er liv i meg"! I'm back on track!

Nå fremover trenger jeg alt av fokus og energi jeg kan få! 10.august gifter jeg meg med min Kristian og 29.september løper vi Berlin Marathon sammen. Når det gjelder maraton så er det ingen hemmelighet at jeg drømmer om sub3.30. Det er nå 11 uker og 3 dager til jeg får svaret på; kan det gå?