Hopp til innhold

Jeg våknet nøyaktig 2min før alarmen skulle vekke meg. Perfekt!
På med joggebukse og T-skjorte, ned og spise frokost.
På vei ut fra frokosten sjekket jeg været, grått og overskyet, litt kjølig, vått på asfalten, men oppholdsvær. Perfekt!

Tilbake på rommet fant jeg frem løpeantrekket, skoene og pakket skiftetøyposen. Jeg forberedte meg på å vente en god stund på at Kristian skulle komme i mål. Han startet nesten en halvtime etter meg, og hadde også en planlagt sluttid som var et godt stykke bak meg. Så da var det bare å ta med seg den langermede Swix'n og alt annet av varmt og langt.
Jeg hadde med meg to par løpesko, så de jeg ikke løp maraton med kunne jeg jo ta med som skiftesko. Perfekt!

Race outfit! Trimtex singlet, Nike kort løpetights (med plass til to gels i lomma på ryggen), Karhu sokker, Casall sports-BH, H&M truse og Nike Vaporfly 4% Flyknit med tidtakerchip.

Kl.8.00 trasket vi bortover mot S-bahn'en, og tok den de 4 holdeplassene bort til Hauptbahnhof, sammen med 46.000 andre mennesker i samme ærend. Det var løpeshortser, løpetrøyer i skrikende farger og løpejakker fra forskjellige maraton rundt om i hele verden så langt øyet kunne se. Her trengte man ikke å vite veien, det var bare å plassere seg i midten av saueflokken, og gå med røkla. Perfekt!

De blå merkestripene. Er det tilfeldig at det er 3 striper og at Adidas er leverandør av de offisielle maratonklærne i Berlin Maraton..?

Etter å ha gitt fra oss skiftetøyposen, skilte Kristian og jeg lag, da vi skulle i forskjellig startwave. Det siste jeg sa til han var "husk at du er god på å ha det vondt!", og det siste han sa til meg var "Finish strong!", mens han pekte på tatoveringen på min høyre underarm. Så, da var word of the day avsagt, og det var bare å adlyde!
Det å avslutte sterkt var noe jeg hadde bestemt meg for på forhånd. Denne dagen skulle jeg ha negativ split, og rett og slett ikke falle for fristelsen å gjøre noe silly walk eller pity trasking på slutten. Så "Finish strong" passet utmerket i dag. Perfekt!

Vi har ankommet startområdet, med Riksdagsbygningen i bakgrunnen.

Etter å ha tatt en kvalifisert Sol-sniking i dokøen, hadde jeg klart å brøyte meg vei inn i den overbefolkede startpulje E. Jeg trodde jeg hadde gått feil, da jeg så på startnumrene til omtrent alle rundt meg at de tilhørte startpulje F, men nei - jeg sto korrekt og de hadde sneket seg for langt frem. Men jeg ble bare stående, og stresset ikke mer med det. Jeg så fartsholderne på 3.30 seg fremover og langt fra meg, til jeg mistet dem av syne. Men jeg tenkte jeg kunne heller løpe inn forspranget, og dermed ha litt å gå på sub3.30 om jeg valgte å slå følge med dem senere. Perfekt!

Etter å ha sendt avgårde eliten og de første puljene i startwave 1 var det altså min tur. Og jeg var skremmende rolig ved start. Startskuddet gikk, og som i de fleste store løp, så skjedde det absolutt ingenting, skikkelig antiklimaks! Det gikk nesten et halv minutt før vi etterhvert begynte å gå fremover, og under startseglet hadde jeg akkurat fått opp farten til lett jogg, idet jeg startet klokka. Og omtrent samtidig begynte det å regne, og jeg tenkte at i dag skal jeg gjøre dårlige nyheter til gode nyheter, så dette regnet betød bare lykke! Perfekt!

Jeg hadde bestemt meg for å være en sånn kjedelig løper. En sånn løper som verken svarer på high fives, som ikke hoier og gjør sprell foran kamera, verken for arrangørenes kamera eller vanlige heiafolk sine kamera. Jeg skulle prate minimalt med andre løpere og rett og slett bare løpe. Jeg holdt meg stort sett i midten av de brede gatene, og løp så jevnt som mulig. Ingen byks for å komme å forbi folk, bare være tålmodig og vente på at det åpnet seg ei luke, og prøve å gjøre ting så "smooth" som mulig.
De første kilometerne føk forbi, og jeg kjente på beina at jeg virkelig hadde dagen! Ingenting nevneverdig skjedde de første 20km, de gikk oppskriftsmessig på (5K): 24.55, 24.47, 24.34, 24.38. Halvmaraton ble passert på 1.44.14, 30sek foran sub3.30 skjema. Perfekt!

Men på 27-28km kjente jeg at jeg måtte jobbe litt ekstra for å holde kilometertidene under 5.00min/km. Jeg hadde med meg ordene fra fjorårets PT Alfheim, at "alt frem til 30km er transport og skal føles lett". Så da syntes jeg det var for tidlig å kjenne at det begynte å koste. Jeg ble plutselig veldig sulten også. Jeg rev opp en Maurten gel, og tygde i meg halve (ja, den er så fast at den må tygges og tvinges ned). Jeg vet ikke om det var takket være Maurten eller placeboeffekten, men sulten ble borte og kilometertidene holdt seg fortsatt steady under 5.00, og 20-25km gikk på 24.42. I etterkant har jeg funnet ut at i akkurat dette partiet, 27-29 km, er det litt stigning i den ellers paddeflate løypa. Så det var nok grunnen til at det føltes litt tyngre.
For etter 30km så kom det kilometer på løpende bånd med tider på under 4.50min/km, og dagens raskeste 5K; 24.14. Jeg skjønte ingenting, annet enn at dette virkelig var dagen. Perfekt!

Som den tallnerden jeg er, så regnet og tenkte jeg på tall hele veien, Passeringstider, muligheter for sprekk men fortsatt klare sub3.30, sluttid hvisomatte dersomatte... Disse tankene snek seg nok inn, fordi jeg begynte nå å kjenne at det røynet på, og jeg er sikker på at det var fraværet av langturer de siste ukene som nå meldte seg. I tillegg var det nå sprutende regn, motvind fra alle kanter og kaldt.
Strekket 35-41km er seigt, kjedelig og utmattende. Det skjer liksom ingenting her, samtidig som været sikkert gjorde sitt til at det var en del færre tilskuere enn i fjor. Man løper bare laaaaangt bortover en bred flerfelts vei og venter på at 90-graderssvingen skal komme. Og det er ikke hvilken som helst sving, det er Svingen! Svingen som gir deg lovnaden om at du snart skal se Brandenburger Tor og få bekreftet at målet faktisk nærmer seg. Det føltes uuueeendelig langt! Lysten til å gå meldte seg flere ganger, men fanken heller! Finish strong! Og akkurat da jeg trodde jeg måtte gi opp kampen mot silly walk, så kom den etterlengtede Svingen! Perfekt!

Det røyner på, og regner på. Cirka 37km.

Etter å ha hatt en dipp frem mot 41km klarte jeg å mobilisere litt krefter til å holde samme fart inn mot mål. Jeg kunne ikke gjøre store fartsøkningen, da er jeg ganske sikker på at den murrende følelsen i høyre leggen hurtig hadde formert seg til en huggende krampe. Så jeg måtte bare holde den i sjakk ved å løpe kontrollert og jevnt.
Siste 5K gikk på 25.14, noe som forteller om en indre kamp, som jeg endelig VANT. Så mange ganger har jeg fått en veldig negativ opplevelse i maraton, siste 5-8km, men denne gangen klarte jeg å bite tenna sammen, og gjøre økningen i 5K-splittid minimal.

Vel over målmatta stoppet jeg klokka, men trengte ikke å se på den for å vite at sub3.30 var oppnådd. Jeg var så sliten at jeg nesten ikke klarte å se klart, men så glad, lettet og fornøyd at jeg måtte strekke armene i været, pekefingrene opp og "jaaaaaaa!". Offisiell tid ble 3.28.21 - nailed it! PERFEKT!

Fornøyd! Klissvåt, iskald og sliten. Men fornøyd!
Velkommen i samlinga mi!

Etter å ha hentet ut skiftetøyposen, skiftet jeg alle klærne, ja alle klærne, helt inn til netto’n! Det innebar å lirke av meg trusa i sittende stilling (ikke lett når klær og hud er klissvåte) og å få ei vilt fremmed dame til å holde opp plastduken som vi fikk etter målgang som skjermbrett, mens jeg vrengte av meg sports-BH og lirket på meg ei Swix-trøye. Men så hadde jeg jo selvfølgelig lagt igjen de ovennevnte ekstra løpeskoene på hotellrommet! Bannet både stille og høyt, mens jeg dro på meg Vaporfly’ene igjen. Og med sine dårlige egenskaper hva gjelder å stå imot fuktighet, var de jo selvfølgelig gjennomtrukket av vann. Tok nøyaktig 3 sekunder før de tørre sokkene var klissvåte. Perfekt... Memo to self det altså!

Enden på denne klissvåte solskinnshistorien er at jeg ved hjelp av telefonisk kontakt med Eva (siden trackingappen hadde gått helt i frø) fikk vite at Kristian overgikk alle spådommer og lå inn an til en sluttid på rundt 4.00, med et meget tynt treningsgrunnlag.
Da han endelig kom rekende til skiftesonen som ei våt, men lykkelig, kråke lo og gråt vi om hverandre! Pers og full klaff for begge! Perfekt!

Til slutt noen tørre tallfakta:
5K-splittider:
0-5: 24.55
5-10: 24.47
10-15: 24.34
15-20: 24.38
20-25: 24.43
25-30: 24.31
30-35: 24.14
35-40: 25.14
40-42.195: 10.48

1.halvmaraton: 1.44.14
2.halvmaraton: 1.44.08
Negativ split med 6 sekunder!
Snittfart 4.56min/km.

Typisk meg å sette ny pers i Berlin! I fjor forbedret jeg maratontiden min her med 27min, og klokket inn på overraskende 3.31.19. Hva kunne jeg klare med et år med god trening, nesten uten sykdom og skader?

Som kjent går jeg høyt ut, og hadde flagget sub3.30 i diverse sosiale media og sammenhenger, så det var noe "alle visste" at jeg hadde som mål. Desto større var fallgruva...
Men uansett hvordan jeg vred og vrengte på det, så kunne jeg ikke skjønne at det ikke skulle gå. Formen var da bedre i år enn i fjor? Noe forbedring måtte da komme av flere måneder med god trening?
Men så snek det seg likevel inn en usikkerhet, spesielt med tanke på mangelen av langturer siste 2-3 månedene. Da utgikk en del langturer ifm. ferie og bryllup (mitt eget). Så hva kom til å skje med beina og kroppen etter det kjente kritiske punktet 30 km?

Fredagen gikk med til reise, og vi var fremme på hotellet i 22-tiden. Kristian og jeg dro sammen med Sindre (fra jobben) og Lise-Lotte, og på flyplassen i Berlin møtte vi Sindres kompis Thomas.
Etter en kjapp tur på en lokal matvarebutikk for å fange litt å spise og drikke, så la vi oss og sov.

Lørdag, dagen før dagen. Om jeg ikke var spent og nervøs fra før, så kjente jeg det iallfall nå! Hva bør jeg spise? Hva bør jeg holde meg unna? Hvor mye/lite skal jeg bevege meg? Alt veies for og imot hvordan det kan påvirke morgendagens prestasjon.
En god frokost ble inntatt på hotellet, og så en lett løpetur med Kristian langs maratonløypa, der løypa runder 34km og utover og til Tiergarten og hjem.

En lokal dame insisterte på å ta bilde av oss da vi sto her og prøvde oss på selfie.
Disse rosa skoene (Nike Pegasus 36) må ikke forveksles med Vaprofly Next% nei!

Så var det tid for startnummerhenting på Tempelhof Flyplass (nedlagt). Og det er så schwææææært der! Vi sto i køøøø (alle som kjenner meg vet at jeg ikke er skapt for å stå i kø, så dette var virkelig en prøvelse for meg!). Men etter noe som føltes som 4-5 timer (altså 20min) fikk vi det viktige armbåndet på oss, og kunne strene innerst inn på flyplassen for å hente ut hvert vårt startnummer.
Siden det ikke var noe jeg egentlig trengte på expo'n, så travet vi lett igjennom den delen også. Og siden alt av matboder kun tok kontanter, og jeg (som vanlig) ikke hadde noe sånt, så ble det kort prosess ute på foodcourt'n også.
Jeg bare måtte en tur innom Nike sin truck og bare tilfeldigvis sjekke om de hadde Vaporfly Next% i min størrelse, i ROSA, bare sånn tilfelle jeg ble dyttet bort til kassen med et par under armen, og bankkortet mitt tilfeldigvis datt oppi kortterminalen og fingrene mine helt av seg selv bare slo inn koden, og jeg uten å vite det hadde kjøpt meg et par Vaporfly. Men det var dessverre ikke tid for så mange tilfeldigheter på en gang. Det stoppet allerede på størrelsen, den var ikke å oppdrive i min størrelse, eller et halvt opp eller ned. Så da dro jeg slukøret hjem (prøvde å skjule det da, for jeg hadde jo ikke sånn egentlig tenkt å kjøpe de. Neida. Joda. Ehm...).

Og bare for å gni det inn...det var reklame for rosa Vaporfly overalt ute i gatene! Og da mener jeg OVERALT! På lykestolper, busskur, store reklameskilt, på bussene, plakater på fasadene... Jada! I get it!

Ikke rart man blir hekta på rosa sko når de lyser opp på alle reklametavler i Berlin!

Etter pastabuffet på hotellet gjorde Kristian og jeg ett siste forsøk på å skaffe disse rosa fartsmonstrene av noen sko, men nei - alle var utsolgt i min størrelse.
Vel vel, da fikk jeg klare meg med Vaporfly 4%, og det er jo ikke akkurat sååå stort nederlag da. Den ene prosenten fikk jeg ta igjen på litt hevngjerrighet etter å ha innsett at det ikke ble roooosa sko på meg.

Men oppi dette jaget etter rosa sko så hadde jeg umerkelig fått roet maratonnervene litt. Så da jeg la meg på lørdagen hadde jeg faktisk glemt å finne frem løpsantrekk og sjekke at alt var med. Jaja, jeg hadde god tid på maratonmorgenen til å gjøre det.

2

Etter å ha konferert med min PT fra i fjor, Per Gunnar Alfheim, så bestemte jeg meg for å guffe på et perseforsøk på 10K helga før Berlin Marathon. Timingen var bra (8 dager før) og jeg trengte også en skikkelig konkurranse, for å få en pekepinn på formen.

Siden" 10 for Grete" ikke var noe hovedmål for meg, så hadde jeg minimalt med nedtrapping inn mot løpet. Jeg var jo i en slags nedtrapping inn mot Berlin, så jeg ville ikke slippe opp altfor mye, for å miste helt formen til det som skulle skje en uke senere.
Det eneste hensynet jeg tok var å flytte intervalløkta på torsdag fra kveld til morgen, så jeg fikk noen flere timers hvile inn mot lørdagen.

Jeg tok flyet ned på formiddagen, og kom til sentrum akkurat tidsnok til å IKKE ta imot Eva i mål på maraton. Her snakker vi sekunders feilmargin bare! 🙁
Jeg gikk og hentet startnummeret, slo av en prat med kjente på Kondis-standen og ellers kjente jeg møtte ute i gatene.
Jeg fikk henge på hotellrommet sammen med Eva frem mot løpet mitt. Vi gikk ut en times tid før løpet mitt, og heiet av full hals på halvmaratoninnspurten. Det var mange kjente å heie på, så det var veldig gøy!

En halvtime før start kom jeg på at jeg kanskje burde begynne å tenke på mitt eget løp..! Så jeg sprang opp på hotellrommet til Eva, fikk vært på do og tatt på race outfit'n. Og da jeg hadde fått levert tilbake nøkkelkortet og kommet meg på rett siden av løypa var det jammen bare 10 min igjen til start. Oi!
Siden jeg er god på "dårlig oppvarming", så stresset jeg ikke med det. Jeg tok noen stigningsløp, litt løpsdrill og roet ned.
Men da var allerede startpulje 2 stappfull, og jeg måtte bane meg vei fra bakerst til fremst i pulja. Jeg hadde bestemt meg for å stå veldig langt frem, for å slippe å havne i køløping. Jeg møtte Turid på veien, vi ønsket hverandre lykke til og jeg banet meg vei videre fremover.
Jeg kom meg til 3-4 rad, og var fornøyd med det.

Og plutselig var vi igang! Tror egentlig ikke jeg rakk å tenke over at løpet snart var i gang før det faktis brakte løs.

Etter å ha hørt på podcasten til Breaking Marathon Limits med Jack Waitz og Sindre Buraas, om nettopp Oslo Maraton med løypetips, så var løpsplanen å holde igjen de første 4K, siden det var litt kupert og uryddig løype der (mange svinger, trikkeskinner og trange passasjer), altså løpe rundt 4.35min/km.
Deretter skulle jeg "gjøre løpet" mellom 4-9K, og ta igjen det tapte ift. et sub45-skjema.
Ved 9K visste jeg at det kom en stigning, og skulle være fornuftig å ha igjen litt til å klare å holde flyten der. De siste 4-500meterne pleier jeg alltid å ha litt ekstra å guffe på med, så det tar jeg bare på adrenalinet og endorfinkicket.

Men så feil kan en løpsplan (heldigvis!) være. Jeg åpnet i noe som føltes veldig kontrollert, og ikke merket jeg noe til noen bakker heller.
Det eneste som forstyrret og irriterte noe grenseløst var at jeg begynte å nå igjen folk fra pulje 1 allerede etter 500m. Det skal jo i teorien ikke være mulig, siden pulje 1 er for sub40, og pulje 2 er for 40-49min.
Så hvorfor tar jeg igjen en horde av folk som GÅR med "pulje 1" på startnummeret?!? Folk må slutte å melde seg opp i de fremste puljene, bare fordi de mener at de da skal løpe fortere, spesielt hvis de er av den kategorien som må GÅ etter noen hundre meter! Det er jo samme hvor man GÅR, man GÅR ikke fortere i pulje 1 enn i pulje 4, problemet er bare at når man GÅR i pulje 1 så kan det oppstå veldig mange farlige situasjoner når det kommer folk i 15km/t bakfra og skal passere vennegjenger som GÅR 3-4 stk i bredden, i en smal løype. Skjerp dere folkens! (Sånn, da var det sagt!)

Tilbake til mitt eget løp; de første kilometeren gikk unna på 4.10, 418, 4.25 og 4.18 - altså langt foran skjema. Og da Ingrid Kristiansen stod på 4K med sitt blide og spreke vesen, og heiet på meg og alle andre, da ble jeg så glad og inspirert at jeg bestemte meg for at i dag er det virkelig en GOD løpsdag!

De neste kilometerne fløy avgårde, og jeg kjente at jeg var langt unna noen syreterskel, jeg hadde full kontroll. Første 5K ble passert på 21.40, altså over et minutt foran planen. Og jeg var egentlig veldig glad for at jeg ga beng i planen tidlig, for disse beina hadde lyst til å løpe fort i dag!

Jeg kjente at det kom en slags stigning etter 9km, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Jeg så ikke veldig mye på klokka, men kom plutselig på at om jeg har passert 9K, så er det jo snart ferdig da..! Og jeg var jo full av krefter og energi!
Jeg startet en slags langspurt da det gjensto 500m, og koste meg med synet som møtte meg da jeg svingte inn i Rådhusgata. Det hang heiende folk over gjerdet langs hele oppløpssiden, og jeg hørte flere som ropte navnet mitt og heiet. Jeg løp forbi Eva, der jeg visste hun skulle stå og hun ropte ett eller annet i forbifarten, som jeg ikke fikk med meg - men artig læll!

Den blå matta inviterte til en skikkelig sluttspurt og følelsen av å fly over målstreken var fantastisk.
Jeg trengte ikke se på klokka en gang, jeg visste at dette var en solid PB på 10K. Den forrige var på 46 ett-eller-annet, og var 16mnd gammel.

Fornøyd etter målgang, flott medalje og herlig løp!

Jeg gikk inn i expo-teltet for å snakke med Marianne på Kondis-standen, og gikk etterhvert mot der Eva stod. Møtte flere kjentsfolk på veien bort, og jeg strålte virkelig av glede!
Eva kunne fortelle meg at tida ble 43.09, og jeg ble så glad og lettet! For en dag! Jeg ble nummer 48 av 2850 kvinner, og nummer 4 i klassen min - kun 1 sekund bak pallen. Men det gjorde meg ingenting, for jeg var så fornøyd med løpet!
5K-splittene ble 21.40 og 21.30, så det ga også en så god følelse at jeg kunne nesten ikke tro det. Tror jeg sjekket resultatet 14-15 ganger før jeg faktisk forstod at det var sant. DEILIG!

Flere jeg har snakket med i etterkant sier at det ble veldig varmt, men det merket jeg ikke så mye til. Kanskje tåler jeg varme litt bedre enn de fleste? Og kanskje var det vi på "10 for Grete" som fikk de beste arbeidsforholdene? Jeg tror iallfall at det var de på halvmaraton som fikk den varmeste opplevelsen. Så sånn sett er det greit å starte godt utpå ettermiddagen.

På flyet hjem, et par timer etter målgang lente jeg meg tilbake og var så fornøyd som det går an å bli over et løp. Jeg fikk en skikkelig god gjennomkjøring, i tillegg til å prøve ut alt jeg skal løpe med i Berlin (ny løpeshorts bl.a.). Jeg fikk en PB på 10K, uten å ta meg helt ut. Og jeg fikk en veldig god løpsopplevelse og en deilig bekreftelse på at formen er bra!

Da er jeg inne i de siste to ukene før Berlin Marathon! Herregud, er jeg virkelig det?!? Nå gjelder det å holde seg frisk og skadefri, konservere og virkelig spisse godformen og fylle opp lagrene (væske, karbo og energi).

I dag løp jeg den siste langturen, en grei halvmaraton i rolig tempo, med litt økning på slutten. Løypa var kupert, så jeg måtte jobbe hele veien for å ha godflyten.
Egentlig skulle denne økta vært løpt i helga, men det var det ikke tid eller vær til. Regnet spruta både opp, ned og sidelengs, i tillegg til at jeg og familien kjørte hjem fra helgetur i Sverige og også var innom en familiebursdag på vei hjem.
Så da ble siste langturen utsatt til i dag, men det er ganske innafor, spesielt siden jeg fikk løpt den på tidlig ettermiddag. Da er det jo bare snakk om "timer på overtid".

Resten av uka følger jeg slavisk planen min. Det vil si den noe modifiserte planen fra i fjor. Jeg har oppjustert målet, og dermed også lagt på litt flere repetisjoner, litt høyere tempo og litt flere minutter på de forskjellige øktene. Så da håper jeg at formen og prestasjonen på selve løpsdagen også blir et nivå opp.

Så denne uka ser slik ut:
Mandag: Langtur
Tirsdag: Roligtur 90min (perfekt med Rosa Sløyfe-gjennomløping og Kondistreninga!)
Onsdag: Hvile
Torsdag: Siste intervalløkt (denne må gjøres på morgenen, så jeg får tilstrekkelig med hvile frem mot lørdagens sprell)
Fredag: Hvile
Lørdag: 10 for Grete under Oslo Maraton (planlagt impulstur!)
Søndag: Roligtur 40min (ettermiddag/kveld)

Om noen av dere som leser dette innlegget har lyst til å joine meg på en 40min roligtur (og da mener jeg ROLIG) på søndag, så bli med da! Jeg vil gjerne ha selskap!

For en folkefest! Og for en fantastisk opplevelse!

Endelig var dagen her, og det var TJUKT med folk i byen! Det var løpetightser, løpetrøyer i alle mulige skrikende farger, det var en eim av tigerbalsam, nervøsitet og endorfiner!

Dagen startet tidlig, jeg ble kjørt til byen av mannen med bilen full av Kondisblader som skulle deles ut ved startnummerutdelinga. Jeg hadde fått noen flotte jenter til å dele ut disse, og møtte disse to blide jentene på torget.
Vi fikk rigget oss til, og bladene ble nesten revet ut av hendene på oss mens vi rigget. Gi folket Kondis!

Været var helt perfekt for løping, altså bittelitt kjølig, 14-15grader. Det var oppholdsvær og overskyet. Helt magisk!

Jeg møtte de andre ambassadørene til avtalt tid, og fikk tatt superfine bilder, på en morsom photoshoot. For en gjeng! Strutter av energi, løpeglede og goooode vibber! Digger dere alle sammen!

Foto: KTL


Etter å ha sett avgårde maraton-gjengen, stilte jeg på startstreken til 5K sammen med min flinke datter Aurora på snart 12 år og min gode kollega Zdravka. Sammen løp vi sammen med en horde andre, og Aurora imponerte stort! Hun løp hele veien, til tross for sting og slitne bein på slutten. Man kan vel ikke akkurat si at hun elsker å løpe, men hun var med - og jeg var så stolt at jeg nesten sprakk da hun løp i mål!

Så var det minstemann på 3 år sin tur. Du kan da skjønne at han skulle da også løpe maraton når både mamma, pappa og Aurora skulle gjøre det!
Og jeg var ikke noe mindre stolt da jeg løp minimaraton med han. Han stoppet, ropte "eeeeen toooo treeee!" og løp avgårde i voldsom fart. Det gjentok han sikkert 10 ganger rundt den 600m lange løypa.
Men da han kom til målstreken bråstoppet han og var tydelig misfornøyd. "Jeg vil jo løpe mer!" ropte han, før han bråsnudde og løp nesten hele løypa tilbake igjen. Haha!
Dette er en fyr som elsker å løpe! (Må bare fortelle at han, 3 år gammel, var med på friidrettsbanen, mest fordi storesøstrene skulle trene, men han ville også. Han løp 5 runder á 400m og var enda ikke sliten - og ble sur da vi skulle dra hjem. "Løpe mere!").
Men ja, tilbake til løpet. Jeg fikk han over målstreken til slutt, og han var så stolt og glad for å få medalje - og det var alle vi andre rundt også! Aurora, pappa-Kristian, min pappa ("Bestefar") og min bonussvigermor ("Bestemor") applauderte og gratulerte den lille løpedebutanten.

Så var det på tide med det neste høydepunktet, å få være fartsholder på halvmaraton for 2.00 i pulje 3.
Jeg må innrømme at jeg gruet meg, men på en helt annen måte enn om jeg skulle løpt kun for eget resultat.
Nå tenkte jeg på hvor ille det ville være å bomme, og gjøre at flere som hadde som mål å løpe halvmaraton ikke skulle greie det, fordi de hadde fulgt meg og at jeg hadde feilberegnet tiden.
Og siden det er noen nokså bratte kneiker underveis, så var jeg også litt usikker på hvordan jeg skulle legge opp løpet. Skulle jeg holde jevn fart hele veien, og dermed angripe bakkene nokså fort, for å la de som følger meg ta meg igjen etterpå, eller skulle jeg løpe en tanke fortere enn påkrevd gjennomsnittstid, for å ha litt å gå på til kneikene? Jeg gikk for det siste alternativet.

Jeg kontrollerte kilometertidene, og lå rundt 5.30min/km. For å løpe på under 2.00 må man ha en snittfart på 5.41min/km. Så med 5.30 ville jeg ha litt å gå på til de ovennevnte kneikene.

Til runding (halvveis) lå vi 30sek foran skjema, noe som må sies å være innertier. Problemet var da noen kom opp for å slå av en prat, så var det lett å miste fokus og beina løp av seg selv, fortere og fortere. Og ved flere anledning så jeg til min store forskrekkelse at pace'n lå på 5.10-5-20min/km. Da var det bare å sette på håndbrekket og håpe at ingen hadde falt av pga. den lille fartsøkningen.

Hele veien koste jeg meg, tok/ga high fives, vinket til publikum og prøvde også å holde stemningen oppe blant folkene rundt meg. Jeg hørte jo at flere og flere begynte å puste og måtte jobbe hardt, men jeg hadde så lyst til at alle som var med meg skulle klare å være med helt inn. Så jeg ropte ut meldinger til dem; hvor langt foran skjema vi lå, forberedte dem på bakkene, sa fra før drikkestasjonene og motiverte dem til å bite tennene sammen.

Jeg skjønte etterhvert at jeg lå et godt stykke foran skjema, kanskje litt for mye i etterpåklokskapens lys. Jeg klokket inn på 1.57-etter eller annet, og rakk nesten ikke komme over målstreken før folk strømmet til og takket for en god tur, drahjelp, motivasjon og nødvendig hjelp til å disponere seg inn til sub2.00. Det var så hyggelig at jeg ble helt rørt. Det var så morsomt og stort å vite at jeg hadde klart å hjelpe flere til å klare målet sitt: løpe halvmaraton på under 2 timer!

Her koser jeg meg, med en stor gruppe løpere rundt meg i et fantastisk arrangement på "hjemmebane". Foto: KTL

Så jeg har allerede meldt meg som fartsholder til neste år!

Og da jeg ble spurt om å være ambassadør for Trondheim Maraton også neste år trengte jeg ikke betenkningstid. JA, selvfølgelig!
Koden min er SHTM2020, som gir 100kr rabatt på startkontingenten. Bli med på denne fantastiske løpefesten!

Jeg har lenge tenkt at jeg trenger et par nye løpesko (det trenger man jo egentlig alltid!), for å ha flere par å variere i.
Derfor dro jeg på G-MAX og var veldig open minded. Så da selgeren plukket frem et par i sjokkrosa, falt jeg pladask, for ja - utseendet teller! Iallfall litt.
Selvfølgelig er det aller viktigst at de passer godt på foten, men det var asbolutt et argument på plussiden at de var mer rosa enn en markeringstusj!

Lady in pink!

I dag fikk de jomfruturen sin, på en times økt i fantastisk solskinn. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk mens jeg vandret rundt i huset, for å ta siste avsjekk. Skal jeg virkelig tørre å ha jomfruturen i disse på en kvalitetsøkt, og ikke bare vente til jeg skal ha en rolig restitusjonsøkt eller en anne svadaøkt?. De føltes noe stive, og var de et halvt nummer for store? Hælkappen var da veldig høy, kan det bli et problem?
Men så begynte tida å løpe fra meg (måtte rekke løpeturen før henting i barnehagen), så da var det bare å løpe fra all usikkerheten.

Jomfrutur i strålende solskinn!

Og all usikkerhet var borte etter bare 2-300m. Sålen var merkbart forskjellig fra mine trofaste langtur-venner Nike Zoom Fly. For disse føltes stivere, som tidligere registrert. Men det var ikke nødvendigvis negativt, som jeg fryktet. De ga en god respons, og ga god kontroll og balanse i steget.
Sålen føltes også mer buet, som gjør det lettere å rulle på foten og unngå et stemt isett.

Jeg likte også at disse skoene ikke hadde flyknit, for jeg må innrømme jeg er litt lei det.
På både mine Nike Zoom Fly og Nike Vaporfly 4% er det flyknit, og det er litt knotete å få på skoene, når man må "kle de på seg". De blir som en trang sokk man må dra på seg, og være ekstra påpasselig for å ikke få bretter og skrukker som potensielt kan gi gnagsår.
Så da var det godt å bare la foten gli enkelt ned i skoene, og snøre de igjen med de herlig rosa lissene.
Også strammingen var mer praktisk på Pegasus enn på flyknit-modellene. Her kan man dra i endene på lissene, og dermed stramme hele skoen, i motsetning til på flyknit hvor man må lirke lissene strammere steg for steg fra fremst på skoen til øverst.

Da jeg etter turen skulle ta skoene i nærmere betraktning, og ser det står "Nike Zoom Pegasus - Since 1983" på pløsen, var jeg helt solgt! Det er året hvor denne løpeglade jenta ble født - selvfølgelig!

1983 - året da mye bra ble til! 🙂

Konklusjonen på denne produkterfaringen er at denne skoen passer meg veldig bra. Jeg likte den buede sålen, materialet i overskoen, stabiliteten i sålen mot underlaget og ikke minst FARGEN!

Etter noen uker hvor hodet har vært fullt og kroppen har vært tom, så er jeg nå på vei tilbake i balanse.

Jeg har måttet ta en pause fra sosiale media, og virkelig ikke oppdatert på "hva som har skjedd" i det siste. Men det har vært veldig deilig!

Etter St. Olavsloppet har det ikke vært mange løpeøkter. Jeg har vært ei uke i Østersund som trener for et fotballag bestående av en fantastisk gjeng med herlige jenter og lagspillere.
Det ble en del tråkking på diverse fotballbaner, men jeg fikk da klemt inn ei intervalløkt i de svenske skoger, det var godt for sjela!

Denne uka har jeg gjennomført et 5K testløp på bane, for å få en pekepinn på hvor jeg ligger an. Jeg hadde håpet å bryte 21min-grensa, men klokket inn på 21.10. Uansett er jeg fornøyd med det, tatt i betraktning altfor lite trening i det siste.

I går gikk jeg til innkjøp av et par ny freshe løpesko - og jammen ble det fullklaff! Jeg skriver mer om dem i et eget innlegg.
Dette innlegget her var mest for å si at "joda, det er liv i meg"! I'm back on track!

Nå fremover trenger jeg alt av fokus og energi jeg kan få! 10.august gifter jeg meg med min Kristian og 29.september løper vi Berlin Marathon sammen. Når det gjelder maraton så er det ingen hemmelighet at jeg drømmer om sub3.30. Det er nå 11 uker og 3 dager til jeg får svaret på; kan det gå?

Denne folkefesten av en stafett er i gang igjen! I år går den fra Trondheim til Østersund.

Vi i Telenor klarte heller ikke i år å stille lag hele veien. Så vi tok light-versjonen og løp kun første dagen, i går. Vi tilbakela 103km sammen, fra Trondheim sentrum til Levanger sentrum.

Men det er like gøy å delta, selv om det bare ble et lite stykke. Selv hadde jeg en helt utrolig logistikkplan, som innebar å stå opp kl.5.45 og blant annet løpe to etapper (4km + 9km, pluss første etappe motsatt vei før start), kjøre fem forskjellige biler og overvære 8 av 13 vekslinger.

Det gjaldt også å holde tunga rett i munnen når to av damene på laget heter Eva, en heter Geir Magne, en heter Magnar, en heter Jan og en heter Jon...

Dessverre hadde jeg glemt å planlegge matinntak. Så da Kristian, Eva og jeg kjørte innom Burger King i Stjørdal i 14-tida på vei hjem, så var det dagens første matbit i skrotten! Jeg har nok et stort forbedringspotensiale der!
Da jeg ankom jobb litt over 15 var jeg helt ferdig! Jeg var svimmel, kvalm og varm. Jeg satt meg med beina høyt, mens jeg ventet på at festen skulle starte...

På sommerfesten (som forresten var knallbra!) ble det snakket mye om St. Olavsloppet. Og jeg vet at det nå finnes en serviett med mange signaturer (bindende påmeldinger!) til neste års stafett!
Da skal Telenor kjøre hardt og kjøre stil hele veien, fra Østersund til Trondheim (da snur retningen de to neste årene). Jeg gleder meg!

Jon, jeg og alle de andre på laget høstet heder og ære på Telenors sommerfest. Medaljer er jo også alltid gøy!

Jeg er så glad, ydmyk og entusiastisk over å kunne fortelle at jeg skal være fartsholder på halvmaraton under Trondheim Maraton 7.september i år!
Så om du har som mål å løpe halvmaraton på under 2 timer, er det bare å følge meg!
Jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde et stødig tempo.

Følg denne glade løpejenta her om du vil løpe Trondheim halvmaraton på under 2 timer

Jeg kommer til å legge ut et innlegg her når det nærmer seg, om hva planen blir for gjennomføringen.

Jeg må bare si at jeg gleder meg helt enormt!
Jeg synes det er en stor ære å få hjelpe andre å oppnå sine mål, og lede dem igjennom den flotte byen vår.
Jeg kjenner løypa godt, og føler jeg har mye å bidra med for de som vil strekke seg etter å klare den magiske 2-timersgrensen på halvmaraton.

Siden jeg skal løpe Berlin Marathon tre uker etter Trondheim Maraton, kan jeg uansett ikke ta ut alt i Trondheim. Derfor vil jeg bruke den helgas langtur til å lose andre løpere, både ferske halvmaratonløpere og mer garvede løpere som kanskje kommer tilbake fra et langt treningsavbrekk. På den måten blir ikke deltakelsen i Trondheim (halv)maraton "bare" en langtur med brekket på.

Fikk DU lyst til å løpe sammen med meg, og løpe halvmaraton på under 2 timer? Meld deg på da vel!
Bruk min ambassadørkode SHTM2019 ved påmelding, så får du 100kr rabatt på valgfri distanse (5K, 10K, halvmaraton eller helmaraton). Link til påmelding HER.

Som ambassadør for Trondheim maraton får jeg muligheten til å være med på forskjellige arrangement og kan bidra på oppdrag.

For en tid tilbake var vi alle invitert til å delta på frokostmøte på IDÉ House of Brands på Lerkendal, med et utrolig insiprerende foredrag ved Magnus Moan. En veldig likanes kar, som har jobbet hardt igjennom mange år for å oppnå sine drømmer.

Meg, et OL-gull og Magnus Moan. So close, but yet so far...

Høydepunktet var nok da han på slutten dro frem sine to olympiske medaljer fra OL i Sochi i 2014 (gull på stafett og sølv i 10km individuelt).
Jeg må innrømme det var stort å få henge på seg medaljen, og prøve den. Det er helt klart det nærmeste jeg noen sinne kommer en OL-gullmedalje.

I går hadde jeg og et knippe andre ambassadører sagt ja til å guide ansatte i Danske Bank en runde i maratonløypa.

Fantastisk løpetur med ansatte fra Danske Bank.

Jeg er så glad for at jeg ble valgt ut til å være ambassadør for Trondheim Maraton. Dette er mitt andre år, og du verden for en gjeng med fine folk jeg har blitt kjent med! Vi løfter hverandre frem, motiverer hverandre, hjelper hverandre og er virkelig en sprudlende gjeng.
Jeg har fått så mange gode nye venner, både med og uten løpesko, så dette har vært (og er!) er en veldig insipirerende og energigivende "løpereise" for meg. Man kan bare ikke la være å bli GLAD av en slik gjeng!

Vi har også fått delta på temakvelder på Løplabbet, og ikke minst motta den ekslusive og fine blå Trondheim maraton-jakka, som kun er for oss heldige ambassadørene. Det er kult det!

Om DU ønsker å løpe Trondheim maraton kan du bruke min ambassadørkode SHTM2019 ved påmelding, så får du 100kr rabatt på startkontingenten (valgfri distanse; 5km, 10km, halvmaraton og helmaraton). Vi har også team maraton (4 stk løper litt over en mil hver, som tilsammen blir en helmaraton) og barneløp. Så her er det virkelig et tilbud for alle og enhver, uansett alder, form og fasong. Dette blir så gøy!

Og for deg som har orket å lese helt hit så får du nå vite at i morgen skal jeg avsløre en morsom sak, som jeg gleder meg utrolig mye til. Det er bare å "følge med"...