Hopp til innhold

Trondheim Maraton 2019

For en folkefest! Og for en fantastisk opplevelse!

Endelig var dagen her, og det var TJUKT med folk i byen! Det var løpetightser, løpetrøyer i alle mulige skrikende farger, det var en eim av tigerbalsam, nervøsitet og endorfiner!

Dagen startet tidlig, jeg ble kjørt til byen av mannen med bilen full av Kondisblader som skulle deles ut ved startnummerutdelinga. Jeg hadde fått noen flotte jenter til å dele ut disse, og møtte disse to blide jentene på torget.
Vi fikk rigget oss til, og bladene ble nesten revet ut av hendene på oss mens vi rigget. Gi folket Kondis!

Været var helt perfekt for løping, altså bittelitt kjølig, 14-15grader. Det var oppholdsvær og overskyet. Helt magisk!

Jeg møtte de andre ambassadørene til avtalt tid, og fikk tatt superfine bilder, på en morsom photoshoot. For en gjeng! Strutter av energi, løpeglede og goooode vibber! Digger dere alle sammen!

Foto: KTL


Etter å ha sett avgårde maraton-gjengen, stilte jeg på startstreken til 5K sammen med min flinke datter Aurora på snart 12 år og min gode kollega Zdravka. Sammen løp vi sammen med en horde andre, og Aurora imponerte stort! Hun løp hele veien, til tross for sting og slitne bein på slutten. Man kan vel ikke akkurat si at hun elsker å løpe, men hun var med - og jeg var så stolt at jeg nesten sprakk da hun løp i mål!

Så var det minstemann på 3 år sin tur. Du kan da skjønne at han skulle da også løpe maraton når både mamma, pappa og Aurora skulle gjøre det!
Og jeg var ikke noe mindre stolt da jeg løp minimaraton med han. Han stoppet, ropte "eeeeen toooo treeee!" og løp avgårde i voldsom fart. Det gjentok han sikkert 10 ganger rundt den 600m lange løypa.
Men da han kom til målstreken bråstoppet han og var tydelig misfornøyd. "Jeg vil jo løpe mer!" ropte han, før han bråsnudde og løp nesten hele løypa tilbake igjen. Haha!
Dette er en fyr som elsker å løpe! (Må bare fortelle at han, 3 år gammel, var med på friidrettsbanen, mest fordi storesøstrene skulle trene, men han ville også. Han løp 5 runder á 400m og var enda ikke sliten - og ble sur da vi skulle dra hjem. "Løpe mere!").
Men ja, tilbake til løpet. Jeg fikk han over målstreken til slutt, og han var så stolt og glad for å få medalje - og det var alle vi andre rundt også! Aurora, pappa-Kristian, min pappa ("Bestefar") og min bonussvigermor ("Bestemor") applauderte og gratulerte den lille løpedebutanten.

Så var det på tide med det neste høydepunktet, å få være fartsholder på halvmaraton for 2.00 i pulje 3.
Jeg må innrømme at jeg gruet meg, men på en helt annen måte enn om jeg skulle løpt kun for eget resultat.
Nå tenkte jeg på hvor ille det ville være å bomme, og gjøre at flere som hadde som mål å løpe halvmaraton ikke skulle greie det, fordi de hadde fulgt meg og at jeg hadde feilberegnet tiden.
Og siden det er noen nokså bratte kneiker underveis, så var jeg også litt usikker på hvordan jeg skulle legge opp løpet. Skulle jeg holde jevn fart hele veien, og dermed angripe bakkene nokså fort, for å la de som følger meg ta meg igjen etterpå, eller skulle jeg løpe en tanke fortere enn påkrevd gjennomsnittstid, for å ha litt å gå på til kneikene? Jeg gikk for det siste alternativet.

Jeg kontrollerte kilometertidene, og lå rundt 5.30min/km. For å løpe på under 2.00 må man ha en snittfart på 5.41min/km. Så med 5.30 ville jeg ha litt å gå på til de ovennevnte kneikene.

Til runding (halvveis) lå vi 30sek foran skjema, noe som må sies å være innertier. Problemet var da noen kom opp for å slå av en prat, så var det lett å miste fokus og beina løp av seg selv, fortere og fortere. Og ved flere anledning så jeg til min store forskrekkelse at pace'n lå på 5.10-5-20min/km. Da var det bare å sette på håndbrekket og håpe at ingen hadde falt av pga. den lille fartsøkningen.

Hele veien koste jeg meg, tok/ga high fives, vinket til publikum og prøvde også å holde stemningen oppe blant folkene rundt meg. Jeg hørte jo at flere og flere begynte å puste og måtte jobbe hardt, men jeg hadde så lyst til at alle som var med meg skulle klare å være med helt inn. Så jeg ropte ut meldinger til dem; hvor langt foran skjema vi lå, forberedte dem på bakkene, sa fra før drikkestasjonene og motiverte dem til å bite tennene sammen.

Jeg skjønte etterhvert at jeg lå et godt stykke foran skjema, kanskje litt for mye i etterpåklokskapens lys. Jeg klokket inn på 1.57-etter eller annet, og rakk nesten ikke komme over målstreken før folk strømmet til og takket for en god tur, drahjelp, motivasjon og nødvendig hjelp til å disponere seg inn til sub2.00. Det var så hyggelig at jeg ble helt rørt. Det var så morsomt og stort å vite at jeg hadde klart å hjelpe flere til å klare målet sitt: løpe halvmaraton på under 2 timer!

Her koser jeg meg, med en stor gruppe løpere rundt meg i et fantastisk arrangement på "hjemmebane". Foto: KTL

Så jeg har allerede meldt meg som fartsholder til neste år!

Og da jeg ble spurt om å være ambassadør for Trondheim Maraton også neste år trengte jeg ikke betenkningstid. JA, selvfølgelig!
Koden min er SHTM2020, som gir 100kr rabatt på startkontingenten. Bli med på denne fantastiske løpefesten!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.